The worst crime is faking it.

Etter to dager i Vegas lånte vi en bil og satte vi kursen mot California. Før vi forlot djevelens lekeplass, skulle vi gi The Attic en ny sjanse. Det var jo ikke så enkelt å finne ut hvordan navigasjonen fungerte, og jeg vet ikke hvor lang tid vi brukte på å finne butikken som bare lå et steinkast unna stripa. Dessverre var butikken stengt også denne gangen.

I forkant av reisen hadde jeg fått beskjed av Ravnen at jeg måtte ta mange bilder, og tagge henne på facebook."Mad greek cafe" og den svarte fuglen passet perfekt. Det var pussig slik, at midt uti ødemarka var det plutselig et relativt stort kjøpesenter, Casino og hotell. Her prøvde jeg cake pops for første gang, gikk til innkjøp av solbriller og drakk kaffe fra starbucks. Ja, jeg vet. Jeg er ingen fan av Starbucks. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi ble stilt spørsmålet "Tar du bilder?". Landskapet var visstnok verd et par fotografier, selv om det stort sett bare var øde fjell og sand. Bildene ble ikke spesielt gode med tanke på at de er tatt ut av et bilvindu, i relativ høy hastighet. 

Like utenfor Las Vegas oppdaget vi et skilt som fortalte at Peggy Sue´s 50s diner var en time unna. Vi ble alle litt interesserte og bestemte oss for å stoppe i spøkelsesbyen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hele stedet var meget harry, og det stod lastebiler parkert utenfor. Typisk amerikansk. På baksiden var det en vanndam, hvor søte ender plasket rundt. Det var også dinosaurer og andre skulpturer i parken. Da jeg først kikket inn i et av rommene ble jeg meget skeptisk. Det hang hawaiiblomster rundt taket! Da jeg kom inn i hovedrommet ble det noe bedre. På tross av at hele greia ga et inntrykk av å prøve for hardt, var det litt artig likevel. De hadde ikke greie på vegetarmat, og jeg endte opp med tidenes kjedeligste og mest smakløse salat. Det hang bilder på veggene, av Marilyn Monroe, Audrey Hepburn og alle de andre finfine. Elvis var stilt ut her og der, Betty Boop stod bak baren, og en gjeng menn i militæruniformer forsøkte å imponere servitøren. Innerst i lokalet var det en butikk, med mange rare og artige gjenstander. Egentlig hadde jeg lyst på The Beatles Trivial Pursuit, men innså umiddelbart at jeg ikke ville hatt noen å spille med. Venninnene mine liker godt Trivial Pursuit. The Beatles, er dessverre ikke like populært. Jeg endte opp med å kjøpe et serveringsbrett med Audrey Hepburn som motiv, og et par postkort av Marilyn Monroe og Audrey Hepburn. Jeg vet ikke helt om jeg anbefaler Peggy Sue´s eller ikke, men for all del, det var artig å gå innom. Det var litt for "over the top", klasseløst og amerikansk for min del. Om en kjører forbi kan en godt stikke innom i et kvarter, men det er ikke verd å kjøre land og strand for å komme dit.