The worst crime is faking it.

Det ser ut som en... 80-tallsvest!
Grevlingen 

Nå har jeg offisielt knekket koden på kjoleoppskrifter. Vel, slik er det kanskje ikke, men jeg må si resultatet er hundre ganger bedre enn de andre dansekjolene jeg har laget etter oppskrifter. Jeg har omtrent ikke rørt oppskrifter siden jeg først startet å date symaskinen. Etter det siste totalt mislykkede forsøket fikk jeg nok, og bestemte meg for at det skulle bli lenge før jeg tenkte på å prøve det ut igjen. Da jeg oppdaget den finfine boka på julehandlen i Liverpool tok jeg det som et tegn på at nå var tiden inne for å gi det hele et nytt forsøk. Hvordan kan en si nei til mønster inspirert av slike klassikere som denne boka viste seg å inneholde?

Å sy etter mønster er ikke lenger like skremmende, etter at jeg har prøvd meg på en dansekjole inspirert av Jackie Kennedy. Det kommer trolig ikke som en overraskelse, at jeg nok en gang satser på rødt og prikker. Glidelåsen er det eneste som gjenstår, som trolig blir et helvete å få tak i, her i fucking Åmål. Malleabele ble laget av et sengsett fra Wilko, og ble formet i selskap av James Bond, martini, fruktfat og en skvett rødvin. 

Ps. er relativt betatt av Laura Marling for øyeblikket, og Blackberry Stone snurrer rundt og rundt...

 Breathe into my hands
I'll cup them like a glass to drink from.
Tattle Tale 

Denne fine blomsterskåla ropte på meg når jeg lurte meg innom YMCA for litt siden. Lenge har jeg jaktet på en sak jeg kan plassere det beste såpestykket fra Lush. Da jeg fikk øye på denne godbiten var det klart at dette var det jeg lette etter. 

Den har en fin gullkant, og på innsiden er det sjarmerende blomster i gull.

Problemet var at det var en hel serie, og ingen mulighet til å kjøpe den for seg selv. Jeg er litt rar slik, så jeg vil egentlig ikke ha så mange av en ting. Men når en får seks små og en stor, for 3.99 pund er det nesten for godt til å være sant. Hva jeg skal gjøre med de resterende skålene er fremdeles ukjent, men jeg skal nok alltids få utbytte av dem på et vis.

Hva mangler på dette blide? ... Kirsebær naturligvis! Ble redd av en baconpakke som lå dårlig kammuflert blant kirsebærkurvene. Så jeg erstatter tapet med... 

--- ett glass rødvin. 

Ok, en flaske rødvin... 

Symaskinen er kveldens kavaler. Endelig skal jeg ta et oppgjør med mønster og oppskrifter. Forhåpentligvis går det bedre denne gangen. 

Eg ska be for deg min sønn
Kaizers Orchestra 

Kan tenke meg at en viss person som hevdet Kaizers Orchestra er favorittbandet, men som egentlig ikke kan en eneste sang, har bestemt seg for at hun ikke egentlig liker Kaizers likevel. Jeg lo godt da min kontakt fortalte meg om situasjonen for en stund tilbake, og underet meg over hvordan noen kunne hevde Kaizers er favorittbandet, når de ikke hører på noe annet enn ironisk nok, - Plumbo.

Til nå må halve verden ha fått med seg hva som skjedde i går. Det går i hvert fall hett for seg på veggen til Kaizers, når det kommer til de andre involverte er det sikkert like stor pågang. At tullinger og "liksom-fans" kommer med hatmeldinger, trusler og  ting som "jeg var stor fan av dere gutter, men i dag fyrer jeg med albumene deres etter at jeg har kastet melk på det, fordi dere er ikke verd øl" var kanskje forventet, men at det er såpass mange overrasker meg litt. Kanskje det er nå en skal benytte sjansen til å sikre seg billigbilletter til konsertene, eller loppis av albumene "ex-fans" nå vil bli kvitt, hei, vent, det er jo ikke sikkert de har noe interessant likevel.

 Det er en skvett øl det er snakk om, det er ikke slik at han kastet med glasset! Å få litt øl på seg er vel ikke noen undergang, det er nesten noe en kan forvente når en drar på festligheter. Når en drar på nach er det alltid en mulighet for at en drar hjem dekket av øl. Risikoen vokser ytterligere om en oppfører seg som en drittsekk. Jeg har selv kastet i ansiktet på visse folk, og det står jeg også inne for til jeg dør. Jeg håper virkelig ikke han gir etter for det enorme presset og legger seg flat. Verken en skvett øl eller en pekefinger fra Tore er forkastelig, men å stå på nasjonalt TV og komme med slike uttalelser eller hatmeldinger til Terje derimot... Det er ingen tvil om at Terje Røthing er en kjernekar, en virkelig flott fyr, talentfull, sympatisk og god mot fansen. I går viste han også at han var handlingens mann, og at "en ikke skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv". Og dra hele Kaizers Orchestra inn i saken, og miste all respekt for en kar som handlet i kampens hete for selv å bli et krigsoffer er drøyt. Takk heller gud for sanitetens personal. Om hva Terje gjorde var lite sivilisert, så er det visse personer nå gjør langt over grensa. For å sitere Elin, "Kjipt viss någen i barnehagen hive øl på kvarandre..."

Been one of those days...
Safety first, don't push...what's the hurry?
Imogen Heap

Nå har jeg omsider kommet tilbake til England, og allerede neste uke er det tilbake på skolebenken. Ettersom jeg ikke akkurat er den beste studenten, har jeg tatt totalt avstand fra hele psykologien i snart en måned. Engelske ferier er finfine. Ferien har jeg stort sett brukt med til å rydde de to og en halv kvadratmeterne jeg kaller soveværelset, sammen med heklenåla, vært med fine folk, sett Prison Break, Twin Peaks, på fotsoneterapi, og på Bøker og Børst. At jeg har anspente skuldre og nakke har jeg vært klar over, men det har aldri blitt et problem. Ikke før i går uansett. Da jeg satt på Sola og heklet på et skjerf jeg nettopp startet på, slo verken plutselig inn for fult. Jeg klarte ikke å hekle lengre, og da verken bare ble mer og mer intens utover dagen bestemte jeg meg for å ta en pause. Hva i all verden skal jeg finne på når jeg ikke lenger kan hekle? Jeg får vel kanskje studere litt også, og ta årets første tur til Liverpool. Trenger et nytt gjensyn med den fantastiske byen, ettersom besøket i forkant av juleferien var katastrofen. Slik det ser ut nå, så blir det neppe et halvt dusin sengetepper til sanitetens basar. 

A stranger's light comes on slowly
A stranger's heart without a home
Mazzy Star

Årsaken til at jeg registrerte meg på gaydargirls var i utgangspunktet ikke for å finne meg date, men etter flere timer med latterliggjøring av hver og en av Grevlingens stalkere. Lenge hadde jeg det artig på hennes bekostning, men etter hvert var det ikke fult like morsomt, og jeg var nødt til å opprette min egen konto for morsomhetens skyld. I løpet av de månedene jeg har vært medlem har jeg blitt invitert på utallige arrangement, deriblant konserten til bandet til ei despo fra Blackpool, omvisning i Lancaster av en innfødt, kaffe, øl, kino, festival, shopping, brytekamper hvor jeg liksom skal bryte med and kvinner for gøy, og et dårlig kamuflert sextreff i "luksusleiligheter" og klubber.

Plutselig har jeg mirakuløst kommet i kontakt med noe som ser ut for å være et nokså normalt og interessant menneske. Om ikke noe annet, så utveksler vi musikk og artige historier. Jeg har dermed fått masse herlig "ny" musikk servert på sølvfat, og gjenoppdaget gamle kjærligheter. For øyeblikket er jeg helt besatt av Mazzy Star. Plutselig har jeg mange musikktips, og tro på menneskeheten. Livet er fint.

Ettersom jeg ikke har noen bilder fra nyttår, må det holde med et fra nyttår 2010/2011. 

Det ser ut for at nyttår i Røldal er i ferd med å bli en tradisjon, selv om enkelte var litt halvskeptiske til å dra opp neste år (etter å ha pratet "sludder, vrøvl og pølsesnakk" med dama i baren, mistet bankkortet, jaktet på bankkortet for å bli ledd av, utøvet tidenes nyttårspakt, fungert som en pingpongball på dansegulvet og ha store svarte hull i kveldens minne, eller å ha svingt seg i valsen med en tilfeldig gamling etter han ble henvist fra en utspekulert viss ungpike i en fremmed strikkegenser, eller ha hoftesmerter etter litt for heftig dansing).

Egentlig vil jeg påstå det var en meget vellykket kveld, og jeg hadde det kjempegøy. Vel, i hvert fall til rødvinen jeg hadde i glasset plutselig dekket ansiktet, dansekjolen og genseren jeg fikk i sokken som mamma hadde strikket til meg. Jeg var dypt ulykkelig, selv om det var et uhell. Jeg var sur, frøs, og ikke godt selskap. Dessuten var jeg meget trist for at genseren kanskje var ødelagt. Men om alternativet er fire ødelagte ribbein, knuste kneskåler, brukket bein, forstuet håndledd og eventuelt kraniebrudd så er det kanskje ikke så alvorlig med noen dusin rødvinsflekker. Jeg har i hvert fall lært to ting, om ikke noe annet. 1) Det er faktisk en grunn til at folk går med mørke klær på nyttårsaften! 2) aldri forsøk å drikk rødvin på blanke isen.

Lerkefuglen var ikke lenge om å "gjøre opp" for seg, og hun gikk bort til en tilfeldig fyr vi aldri tidligere hadde sett. "Du, kan du ta av deg genseren og låna den til meg?" sa hun til han med den mest sjarmerende holdningen. Han var ikke lenge om å kaste av seg strikkegenseren, og med et hun hadde den i hendene snudde hun seg og gikk. Plutselig hadde jeg den på meg, og humøret steg noen hakk. Alle mente jeg skulle beholde den, men jeg viste jo at jeg måtte levere den tilbake når kvelden tok slutt. Lerkefuglen gikk bort til han i strikkegenser og uttrykket sin forbauselse over at vedkommende hadde fått den tilbake. "Hva snakker du om!?" fikk hun til svar. Tydeligvis var det feil herre. Problemet var at ingen av oss husket hvordan han så ut. Så når andre folk dro hjem uten bankkort hadde jeg med meg en strikkegenser som dufter herreparfyme og billig etterbarberingsvann. On det er en som savner den hjemmestrikkede genseren sin etter å ha lånt den bort til en sjarmerende (brisen) brunette, så vennligst ta kontakt for å få den tilbake. 

Kvelden i går ble brukt på Bøker og Børst sammen med Delfinen og Cilie. Vi var samlet blant fine bokhyller for å få med oss en minikonsert med The Brigade. The Brigade var like flinke som alltid. Om du er i området må du virkelig dra på neste konsert. Delfinen fikk endelig sin gebursdagsgave (bare 51 uker etter hennes gebursdag) og vi så igjennom albumet, diskuterte eventyr, latterliggjorde de rare menneskene vi hadde møtt i London, avslørte bortgjemte detaljer en kanskje ikke vil høre, og var enige om at livet i London var helt fantastisk.

Den ene og andre ferja gikk fra kaien uten meg, og jeg satt fremdeles inne i varmen på Bøker og Børst. Jeg hadde tydeligvis ikke tenkt å dra hjem. Heidi inviterte en random fyr bort til bordet vårt. Han satt ensom i baren og spilte wordfeud. "Fortell oss noge om deg sjøl!" sa Delfinen bestemt. "Jeg er vegetarianer" fikk hun til svar. Så befant hun seg straks på dyp grunn, og prøvde desperat å overbevise meg, han og seg selv, om at det er naturlig for oss og spise kjøtt, gjennom leksjoner om næringskjeden etc. Det utviklet seg til en heftig politisk debatt om blodpenger, korrupsjon og vranglære. Når jeg brukte Paul McCartney for å illustrere poenget mitt om at en ikke trenger å ha det vondt eller lide av mangelsykdommer kunne hun ikke si noe tilbake. Ingen, absolutt ingen kan si noe om at Paul McCartney. Etter et par cider (for mye), ble hun servert vann av denne Eivindsjarmøren, og han var virkelig hyggelig. "Du er en sånnein som Heidi trenge" sa jeg opptil flere ganger. Cementen tok imot oss med åpne armer, der var det en indisk ballerina, afrikansk engelskmann fra Soho, og en storsjarmør med skjegg. Kvelden endte med at Eivind støttet Delfinen til taxien, og jeg bestemte meg for å gjøre alle tre en tjeneste. "Skriv inn kontaktinformasjon her, sånn at me kan takka deg for hjelpå i mårå".

Siden jeg har ferie kan jeg endelig ta opp heklinga igjen. I alt for lang tid har jeg bare hatt mulighet til å hekle på bussen, så jeg har ikke akkurat kommet så langt med sengeteppet jeg startet på i oktober. Det hjelper ikke akkurat at jeg har over et halvt dusin hekleprosjekter, og stadig får nye ideer. Bortsett fra sengeteppet er jeg i gang med fire ulike tepper, en  putesak, pacman og grytekluter. Som dere kan se på bildene ovenfor hekler jeg stort sett bestemorruter, og etter å ha heklet så mange ruter kjennes det ut for at jeg mestrer det. Snart må jeg vil gå utenfor de faste rammene, og rett og slett prøve noe nytt. Kan ikke risikere å bli dødsens lei av bestemorruter. Jeg må jo også få tid til kvalitetstid sammen med symaskinen. På fredag bestemte jeg meg for å hjelpe de hjemløse, så jeg laget et hus til kulepenner. Er ikke helt fornøyd, så det neste blir forhåpentligvis bedre. Jeg gir meg ikke så lett. Akkurat som russerne har jeg alltid noe på gang. 

Om knenå og skuldrene verker 
så ta av deg det du bærer på. 
Ingen grunn til at du ska bera 
heile kloden heilt aleina. 
gnom

Folk var helt i hundre i dag, ikke på grunn av at dette var offisielt siste dag i semesteret, men på grunn av snø. Ok, det var snøfnugg i lufta, men de la seg ikke på bakken. Folk telefonerte hverandre tidlig og sa at de måtte se ut vinduet. "Nei, det er ikke snø!" sa jeg til Ravnen, men du vet hva Ibsen mener om livsløgn og livsglede... Alle eksamener er forbi, og selv om det kan ha gått til helvete er jeg likevel lettet over at det hele er forbi. Dagen har jeg brukt sammen med Ravnen. Det føles fint å bare være. Vi har utvekslet musikk, lagt planer om konsert på Jazz Cafe i London, og  hun har overbevist meg om at Jessie J faktisk ikke er helt håpløs. Tidligere har jeg bare hørt sangene ufrivillig, og vridd meg i smerte. Hun er helt klart en fryd for øyet, men sangene er jævlige. Hvorfor holder dama på slik, når hun faktisk kan synge?

            Resten av kvelden skal jeg bruke til hekling, sammen med symaskinen, vin, og bare gjøre alle fine ting som har vært nedprioritert de siste ukene. I morgen drar jeg til Liverpool på julehandel. Søndag går til pakking og vasking. Nå er det virkelig ferie! Jeg skal trolig ikke gå på ski med flosshatt, men jeg skal i det minste få et gjensyn med kjæreste finfinfinfine Paul McCartney (!!!!!!!!!), dra på Sonny, drikke vin på Bøker og Børst og tilbringe tid med fine folk.

Så har den første snøen falt, men det er ikkje derfor det er kaldt...
Og når du har tapt, kan ingen hjelpa deg.
Når du har tapt, står du for deg sjøl. 
Kaizers Orchestra 

Som halve verden nå har fått med seg, har vi hatt store problemer med å få tilgang  til varmt vann i leiligheten. Heidi fikk erfare det på den harde måten når hun var her før sommeren. Da hadde vi hatt en lekkasje, men feilen ble "reparert" etter at jeg dro tilbake til Norge. Når jeg kom tilbake til Dogville var jeg i et åpent forhold med det varme vannet, og en varm dusj var nesten som førstepremien i et lotteri. Jeg var tvunget til å slutte å dusje om kveldene, og heller ta en morgendusj for å ikke dusje meg halvt fordervet. Det var ikke mulig å få noe varmt vann på kvelden. Grevlingen "hadde ikke problemer med vannet på morgenen", og det virket nesten som om hele problemet var i mitt hode. Vi skulle ikke ringe noen rørlegger, fordi "det var ikke et problem". Ingen tror meg når eg seie det blir flom. 

Noen kvelder fikk jeg nesten ikke sove, fordi jeg lå bare og grudde meg til dusjen. Enkelte morgener hadde jeg russisk rulett med dusjen, hvor det kanskje ikke stod om liv eller død, men hvorvidt jeg kom til å dra på forelesningene. Pussig nok var det passe vann de gangene jeg la inn innsatsen. Etter den nyeste lekkasjen fra vaskemaskinen var alt slutt. Egentlig hadde det vært slutt en god stund før det også, men enkelte ville ikke innse det.

Å leve en dag uten varmt vann er mulig. Om du er den siste i søskenflokken på 8 som dusjer er det akseptabelt å ikke ha mer varmt vann. Å ikke ha varmt vann over lengre tid er faen ikke normalt i 2011! Etter at jeg jobbet på sykehjemmet lovpriste jeg hver dusj jeg fikk ta for meg selv. Nå lovpriser jeg også hver eneste dusj hvor jeg får mulighet til å styre temperaturen selv. Jeg har virkelig stor empati for pasienter på psykiatriske sykehus som ble "kurert" med isbad. Å stappe hånda under vannstrålene er ille. Å kjenne det kalde vannet treffe kroppen etter at det har falt på bakken er verre. Det tar ikke lang tid før kroppen blir nummen, og følelser forsvinner i armer og bein. Men kroppen lot seg aldri lure, og jeg opplevde aldri en illusjon om varme. Det ville vært en befrielse. Klart det er ubehagelig. Men det er det psykologiske stresset som er verst.

            Det var et lufttrykk i tanken som hindret det varme vannet å komme ut. Vi hadde altså varmt vann, men ikke tilgang til det. Det var nok også lufttrykket som står bak lekkasjene. Nye deler ble bestilt inn, og vanntanken ble fikset igjen. Det føles ut som om vi lever i en klisjefylt pornofilm uten sex. Jeg har mistet tallet på hvor mange ganger rørleggere og elektrikere har vært her. (Å bruke de villeste unnskyldningene for å komme inn til naboen er også krysset av på lista, det samme er postmann, matleveringsbud og møbelleveringsmenn.)

            Denne gangen virket det som om vi endelig hadde lykkes. Jeg kunne dusje i varmt vann når jeg måtte ønske, og var klar for å legge det hele bak meg. Så klagde Grevlingens venninne på vannet, og da jeg våknet i går var rørleggeren her, - igjen! Da han gikk var det ikke lenger tilgang på varmt vann. Det er ikke kommet tilbake. Delen vi fikk var det noe galt med, så de må sende en ny. Med to eksamener, en WBA og et essay denne uken er jeg nok stresset om jeg ikke så skal kjenne byrden av å ikke ha tilgang på varmt vann. Den første eksamengreia er nå gjennomført. Jeg kjenner ingenting. Absolutt ingenting. Kan like gått ha strøket så fått en akseptabel karakter. For øyeblikket har jeg mer primitive bekymringer enn akademiske presentasjoner. Når du nesten gråter hver gang du står i dusjen, og ikke finner tilbake til kroppsvarmen før neste dag, da er det ikke lett å konsentrere seg om det en egentlig skulle få gjort. Jeg balanserer vel på et sammenbrudd eller noe... En del av den prosessen tok livet av meg nesten. Krigen er faen ikkje over.