The worst crime is faking it.

Et av nyttårsforsettene mine er som sakt å reise rundt i England, blant annet til Liverpool. Neste uke er det vinterferie, noe som jeg er ufattelig glad for siden jeg får fri nesten hele uka. Denne fritiden har jeg tenkt å benytte på en bedre måte enn høstferien hvor jeg bare var i Oxford Street (?). Hvilken ypperlig anledning er ikke dette til å tilbringe et par dager i den fantastiske byen jeg bare assosierer med en ting, - The Beatles? Jeg har nesten ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å endelig få besøke Penny Lane og Strawberry Fields, samt museet The Beatles Story, bli med på The Magical Mystery Tour, dra på pubrunde i gata hvor The Beatles spilte før de ble kjente og oppleve alle de andre Beatlesserverdighetene byen har å tilby meg. Etter planen (min) skal jeg og Heidi dra tidlig på søndagsmorgen, og komme hjem på tirsdagskvelden. Hvor sjalu er du på meg akkurat nå?

Som mange av dere kanskje har forstått er jeg litt interessert i bøker, så jeg var naturlig nok klar til å gå inn i "Beautiful Books" som vi oppdaget i Brixton. Jeg var overbevist om at dette var butikken hvor jeg ville oppdage mange ukjente fine bøker. Både Heidi og jeg fikk en stor overraskelse da det gikk opp for oss at dette var en kristenpropagandabutikk. Verken jeg eller Heidi er av den religiøse sorten, men vi tilbrakte en god stund inne i butikken og flirte av alle morsomhetene noen andre hadde laget. Jeg var litt skuffet over at dette ikke var den store propagandabutikken jeg først trodde, og jeg fant heller ikke så mange ting av interesse. Det eneste som skillte seg ut fra mengden av søte sitat fra bibelen var dette bokmerke. "God's love is as awesome as His power". Jeg kunne ikke dra uten denne skatten, og jeg var fast bestemt på å videresende denne til Maren. Men det viste seg at det hele var for ironisk til å gi bort, så jeg er helt nødt å beholde den selv. For øyeblikket ligger det inni den nye boka mi, Children who kill av Carol Anne Davis. Som tittelen avslører handler boka naturlig nok om barn og tenåringer som avsløver profilerer boka barn som utøver brutale og utenkelige handlinger. Til nå har jeg lest om en tolvåring som får seksuell nytelse i å torturere yngre gutter og til slutt drepe en jente og en gutt, en annen tolvåring som dreper bestefar sin og en jente som betaler en klassekamerat for å ta livet av sin far. Alle historiene preges av en ulykkelig og frarøvet barndom hvor disiplin og mishandling av familiemedlemmer er sentrale deler.

I can't ever run and hide
I won't compromise
Cause I'll never know

I Desember var jeg og Heidi på Alice In Chains konsert i Brixton, og jeg husker at jeg tenkte for meg selv at dette var et sted jeg lett kunne dra på konsert alene om situasjonen krevde det. Vi oppdaget også en gate hvor vi hadde lyst til å handle en dag. Denne helga hadde vi bestemt oss, vi skulle tilbake til Brixton. Heidi ville fremstå som den ansvarlige 22åringen og for en gangs skyld ta litt ansvar. Dermed skulle hun finne frem informasjon om stedet og finne frem til ting vi var nødt til å få med oss. Hun kom naturligvis over informasjonen overnfor, og ytret stor begeistring om det afrikanske markedet. Heidi er over gjennomsnittlig glad i alt som har tilknyttning til afrika, og jeg lot meg heller ikke skremmes bort av et litt skummelt og dårlig utgangspunkt. Litt skeptisk var jeg naturlig nok, og jeg fortalte ikke mamma hvilket sted dette faktisk var før jeg var trygt hjemme igjen.

Stedet var ikke noe særlig skremmende, selv om det var tydelig at dette var et generelt sett fattig området. Menneskene vi snakket med var hyggelige, hjelpsome og livlige. Jeg var i hvert fall ikke redd dem. Det var noen som satt paa sykkler (som stod fast i bakken), spillte gitar og sang noe som både jeg og Heidi ble begeistret over. Andre hadde også stilt seg i gata og koste seg med sang og det hele var typisk noe en kan se på film. Butikkene var ikke noe å skryte over, og markedene var preget av "Romaniabutikker"(en stor hall med mange små butikker som er fyllt opp med ting uten naturlig forbindelse). Det var likevel et par bruktbutikker som absolutt er verd et besøk. Vi stoppet på et spisested (som også er maken til det en kan se på gamle filmer) og hadde en helt grei milkshake før vi hadde kaffe laget av kvalitet og kjærlighet på en søt kafe eller kanskje det var et bakeri når jeg tenker meg om. Det eneste jeg har å klage på er synet og lukta av slakteri og døde dyr og fisk som preget store deler av markedet. Det kan vel umulig være hygienisk å henge kyllinger og andre stakkarslige skapninger over alt. Dette var i hvert fall på grensa til hva jeg kan takle. Alt i alt var Brixton et spennende sted å besøke og vi fikk oss litt av et eventyr. Likevel er jeg utrolig takknemmelig for at jeg ikke bor i den delen av byen, og det vil heller ikke bli et sted jeg vil tilbringe mye tid.

Endelig er hun død, borte for alltid tenkte Paul Sheldon da han avsluttet det som skulle være den siste boka om Misery med et stort smil om munnen. Nå kunne han endelig konsentrere seg om sine seriøse bøker. I følge Sheldon skrev han to typer bøker, gode bøker og bestselgere. Fast Cars som han akkurat hadde avsluttet var av den første typen, og han var overbevist om at dette var det beste han noen gang hadde skrevet.

En normal person hadde nok ringt etter ambulanse, eller fraktet den skadde til sykehuset selv. Annie Wilkes hadde andre planer da hun fant Paul Sheldon i bilvraket, og hun fraktet han til sitt hjem hvor hun selv skulle ta seg av forfatteren. Som hans største fan skulle Annie ta godt vare på Sheldon, hun hadde tross alt vært sykesøster og hadde et stort lager med nødvendige medisiner og utstyr. Kvinnen bodde alene, - langt i fra nærmeste nabo (som hatet henne uansett).

Det tar ikke lang tid før Paul forstår at han er ille ute, og da han blir tvunget til å brenne den eneste kopien av Fast Cars går det opp for han hva denne mentalt ustabile kvinnen er i stand til å gjøre. Men dette er ingenting i forhold til det han har i vente. Da Annie oppdager at Paul har drept hennes store idol, Misery Chastain står han ansikt til ansikt med sitt verste mareritt.

Med knuste bein, amputerte kroppsdeler, uutholdelige smerter og hektet på sterke medikamenter er Misery's Return det eneste som holder Paul Sheldon i live. Men vil han egentlig leve? Er ikke døden en velsignelse sammenlignet med et liv i Annies jerngrep?

What you gonna do?
I've been lookin' everywhere
I've been lookin' for you

Nå er jeg omtrent tilbake der jeg var for ett år siden. Hvor skal jeg søke, hva vil jeg studere, hvilken versjon vil jeg ta og hva skal jeg bruke utdanningen til?Jeg har i hvert fall slått fast at jeg skal studere psykologi i Storbritannia, men det var også bestemt for ett år siden. Da blir neste hinder hvor jeg vil studere eller om jeg vil ta psykologi som BA eller BSc. BA ser helt klart mer spennende ut som er mer samfunnsrettet og siden jeg ikke er så interessert i matte som preger BSc. Rådgiveren min sier at det høres lurest ut for meg å ta BSc på grunn av mine fremtidsplaner, men at valget ikke et utslagsgivende og om jeg skulle angre er det muligheter for å bytte.

Men hva er egentlig mine fremtidsplaner? Hva vil jeg bli? Eller hva vil jeg med en doktorgrad i psykologi? Vel, jeg har klare meninger om at jeg ikke vil bli klinisk praktiserende, så hvorfor er jeg så opphengt i den doktorgraden? Hvorfor vil jeg gå så mange år på skole for ingenting mer enn en tittel? Det kan likevel være lurt å ta det som tilsvarer profesjonstudie for å få mer spennende og varierte arbeidsoppgaver og karrieremuligheter. Retningen jeg vil satse på er "criminal psychology" som er beryktet for å være vanskelig, traumatisk, dårlig betalt og med stor fare for utbrennelse i ung alder...

At denne dama blir nevnt på bloggen tror jeg ingen hadde forutsett. Men det hele var en nokså uforståelig opplevelse som fant sted på selveste Halloween. Som dere kanskje fikke med dere var jeg oppkledd i den makeløse generalhatten og jakker med mange medaljer og merker. Jeg har fortalt at jeg fikk merkverdige hilsener hvor forlk beskylte meg for å kle meg ut som selveste Adolf Hitler, noe som selvfølgelig ikke var tilfellet. Det var likevel en spesiel bemerkning som skillte seg klart ut fra alle andre, og det va fra "den onde svarte Tingeling". Han stod fast på at jeg måtte være Cheryl. Jeg så helt klart spørrende på han, "Cheryl?!" svarte jeg tilbake. Ja sa han, Sheryl Crow! Det var rett før jeg måtte legge meg ned på bakken fordi jeg lo så mye, men jeg klarte heldigvis å holde meg på føttene. Det var ikke før flere måneder senere jeg forstod hva han pratet om. Jeg satt og så på TV og ante fred og ingen fare da en reklame for det nye albumet til Cheryl Cole dukket opp. Til nøds kunne jeg godta et dårlig forsøk på Crow, men en kjip etterligning av dama som ikke har noe annet talent enn å se bra ut, - nei det var et lavmål.

Etter de tidligere bøkene om Dr. Hannibal Lecter var det et spørsmål som gikk igjen. Hvordan kunne han bli så grusom? Var han født ond, ble han ødelagt av traumatiske opplevelser i barndommen eller var det en kombinasjon av arv og miljø? Alternativene er mange og i Hannibal Rising får vi et nytt innblikk i psyken til en av verdens mest skremmende karakterer i litteratur og film. Vi får følge den lille gutten fra et lukseriøst slott til familien blir drevet på flukt av krigen til jakthytta, til alle voksen blir drept og barna fanget før mennene spiser Hannibals kjære søster. Etter krigen kommer den vesle gutten på barnehjem før han omsider blir tatt med til Frankrike. Her utfører unggutten sine første drap, og starter en hevntokt uten like for å ta knekken på mennene som tok hans søster fra han. 

Det er tydelig at Hannibal Lecter viser psykopatiske tegn i ung alder. Likevel gir ikke boka noen entydige svar på om gutten gikk samme fremtid i møte om han ikke hadde gått igjennom de traumatiske opplevelsene i jakthytten. At lillesøstera blir spist og foreldrene skutt er ikke de eneste faktorene, men de er helt klart avgjørende. Hannibal er en kompleks og dyp karakter som har skremmet og facsinert mennesker over hele verden gjennom skildringen i bøkene og filmene.

 Har du lest boka?

Ti laken for alt

Fem for pepper og fem for salt

Den aller beste gaven til fødselsdagen min fikk jeg et par timer før klokken slo tolv den 27. Januar. Jeg fikk melding av Pappa hvor det stod "Heima?", og når jeg gikk ut ytterdøra fikk jeg mitt livs største sjokk. Der stod mamma, pappa, Michael, farmor, bestemor, bestefar, tante Line og Evelina! Jeg forstod ingenting og kunne nesten ikke tro at det var sant. Hvor lenge hadde de holdt dette skjult? Jo, det viste seg at di har planlagt dette for mange måneder siden, og holdt det til og med hemmelig da jeg var hjemme i juleferien!

På 20årsdagen min tok jeg dem med på en guidet tur i Wimbledon Village, hvor vi satte oss ned med en kopp kaffe og åpnet gavene. Selv om den første gaven var umulig å toppe, var jeg aldeles fornøyd med resten av pakkene. Av mamma, pappa og Meikel fikk jeg kjoler, spasett (som ikke støtter terrorister), det fineste kjøkkenforklet og penger til ny data. Bestemor og bestefar ga meg penger pluss et utrolig vakkert sett med smykker som besefar hadde gitt til besemor for over tretti år siden. Siden jeg ikke bryr meg om blomster synes mamma at det ikke var vits å kjøpe en bukett. I steden for blomstene fikk jeg heller verdens fineste kikkert av bestefar. Tante May Britt og ungene fikk jeg en nydelig skål med norsk snop inni, og farmor og farfar ga meg en søt pengeveske og penger. Resten av familien fikk jeg også pengegaver fra, noe som kommer godt med når jeg ikke akkurat har de beste inntektene som au pair. Så denne helga har vært økonomisk selv om jeg har kjøpt meg alt jeg vil ha pluss litt til.

Fredagen tilbrakte vi i Oxford Street, rockegata Denmark Street, og vi så Avatar på Kino. På lørdagen var vi i Notting Hill for første gang og jeg har funnet et nytt sted å forelske meg i. Her fant jeg flere pene smykker og bronsjer jeg ikke kunne ta øynene av, fem heldige utvalgte fikk lov til å bli med meg hjem. Planen var at vi skulle besøke noen turistattraksjoner, men da kvelden kom hadde vi fremdeles ikke kommet oss fra Notting Hill og vi var alle sammen iskalde. Senere på kvelden tok jeg, pappa, farmor, bestemor og bestefar tuben til Big Ben (tur retur for £ 0.30),  hvor vi brukte femten minutter for å se oss rundt.

Jeg vil takke alle sammen for å trosse sykdom og kulde for å besøke meg i min nye hjemby på 20årsdagen min, og dere har absolutt gjort dagen udødelig for meg. Jeg vil for alltid minnes den store overraskelsen med et stort smil om munnen. Vil også takke resten av familien i Norge, venner og bekjente for flotte gratulasjoner og gaver. Tusen takk!