TUMBLR

Det vil bli stille på bloggen en stund, grunnet eksamen og innloggingsproblemer. I mellomtiden henger jeg her: http://www.charlotteconstanze.tumblr.com/

BLACK TONGUE

You can keep your black tongue. 
Yeah Yeah Yeahs 



Som en kanskje husker, ble mitt essay i sosialpsykologi brutalt slaktet av medstudenter. De mente jeg var langt over grensa, og synes det var helt absurd at jeg skrev et helt essay om ambivalent sexism. Begrepet dukket trossalt bare opp i en artikkel som skulle støtte forelesningen. Det var vågalt og nesten litt perverst å gå så langt utenfor de akseptable grensene. Jeg gjorde virkelig en innsats, for å bevise at det var de som tok feil. Likevel oppfattet jeg ingen risiko å utfordre oppgavetittelen, og være litt kreativ i problemløsingen. Så lenge en argumenterer og bruker relevante tekster, så er alt lov. Dette er trossalt universitetet.

Essayet var forskjellig fra de fleste. Jeg var faktisk underholdt, og fant det interessant å lese hundrevis av sider om temaet for å så flette det hele sammen for å så komme med egne ideer. I motsetning til 80% av det jeg har gjort på universitetet i år, har jeg faktisk lært noe. Det må telle for noe. A very good essay. Clearly written. Easy to follow. Wider reading and material is appropriate and relevant. Excellent use of real word examples.Very good clarity and accuracy of expression, clarity narrative structure of argument, critical interrogation and appreciation of material used, addressing the orienting question, appropriate use of evidence, appropriate interpretation of source data, integration of theory and evidence, identification of the implications of the material, and referencing. Good depth of knowledge. Jeg er vanskelig å tilfredsstille. Men akkurat nå er jeg passe fornøyd. 

LAURITZENS KAFE

 

Musikkrommet har vært mitt Utopia, et tilfluktsted jeg har oppsøkt seks ganger i uka siden jeg flyttet inn til byen. Denne cafeen har vært det fineste i hele Lancaster, og jeg har forestilt meg at jeg befinner meg langt utenfor Dogvilles grenser. Når en befinner seg innenfor musikkrommets fine vegger, kjenner jeg en slags ro og jeg er tilfreds for en stund. Det har vært et fristed, en skjult perle bare jeg viste om. Det var fint og kunne flykte fra virkeligheten, om bare for et par timer. Tidligere møtte jeg aldri på noen kjente. Nå møter jeg titt og ofte på kjente. Det er greit, de er trossalt kule folk. Likevel har det skjedd en skummel utvikling, flere og flere ukjente norske folk har invadert kafeen. Ikke bare norske, men lokalbefolkningen prøver seg også. Det er trist. Sørgelig faktisk. Unngå øyekontakt og lat som om du ikke forstår hva de prater om. Besøket i dag var superkleint. Noen ganger blir jeg virkelig flau av å være norsk, og jeg følte nesten jeg burde be om unnskyldning på vegne av dem som sitter å brøler på kafe. Folk så på hverandre med et forundret blikk. "Hva faen er det de holder på med?". 

EG HAR MIN DANSEKJOLE PÅ: Malleabele

 

Malleabele ble laget i samarbeid med en finfin kjolebok som inneholder mønster av klassiske kjoler. Naturligvis var det skremmende med mønster, etter flere mislykkede forsøk. Denne boka skulle være egnet for alle nivåer, og med detaljerte beskrivelser virket det litt mer overkommelig, enn tidligere mønster hvor kanskje halvparten av oppskriften var gått i oppløsning. Jeg skal ikke legge skjul på at oppskrifter og instrukser ikke er min sterkeste side, og at jeg har store vansker for å følge dem. Likevel ble møte med Malleabele en fin opplevelse, og jeg følte endelig jeg hadde mestret kunsten å sy etter mønster. Dansekjolen er velsignet med fine prikker, og er inspirert av Jackie Kennedy. Den ble laget av et laken fra Wilko, og sammen med James Bond, martini og en skvett rødvin fikk lakenet oppfulgt sitt intense ønske om å forvandles til en dansekjole. Eller, i det minste et tøystykke forkledd som en kjole.  Dansekjolen har fått svingt seg i valsen en stormfull aften, spasert i Londons bakgater med Vaskebjørnen, vandret langs strandkanten i Santa Monica, og mottatt mange fine komplimenter fra både amerikanere og briter. Dessuten har den satt en ny standard, og inspirert Itch og en serie dansekjoler som er under arbeid. Ting kan helt klart forbedres, hvilket jeg tar som en utfordring. Når en har syv eksamener i vente er det ikke lett å få tatt i bruk kreativitet. Jeg har planer, og etter mai er forbi skal jeg virkelig få testet konvensjonelle grenser.


LAS VEGAS #3: You never can tell

 

Etter to dager i Vegas lånte vi en bil og satte vi kursen mot California. Før vi forlot djevelens lekeplass, skulle vi gi The Attic en ny sjanse. Det var jo ikke så enkelt å finne ut hvordan navigasjonen fungerte, og jeg vet ikke hvor lang tid vi brukte på å finne butikken som bare lå et steinkast unna stripa. Dessverre var butikken stengt også denne gangen.




I forkant av reisen hadde jeg fått beskjed av Ravnen at jeg måtte ta mange bilder, og tagge henne på facebook."Mad greek cafe" og den svarte fuglen passet perfekt. Det var pussig slik, at midt uti ødemarka var det plutselig et relativt stort kjøpesenter, Casino og hotell. Her prøvde jeg cake pops for første gang, gikk til innkjøp av solbriller og drakk kaffe fra starbucks. Ja, jeg vet. Jeg er ingen fan av Starbucks. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi ble stilt spørsmålet "Tar du bilder?". Landskapet var visstnok verd et par fotografier, selv om det stort sett bare var øde fjell og sand. Bildene ble ikke spesielt gode med tanke på at de er tatt ut av et bilvindu, i relativ høy hastighet. 





Like utenfor Las Vegas oppdaget vi et skilt som fortalte at Peggy Sue´s 50s diner var en time unna. Vi ble alle litt interesserte og bestemte oss for å stoppe i spøkelsesbyen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hele stedet var meget harry, og det stod lastebiler parkert utenfor. Typisk amerikansk. På baksiden var det en vanndam, hvor søte ender plasket rundt. Det var også dinosaurer og andre skulpturer i parken. Da jeg først kikket inn i et av rommene ble jeg meget skeptisk. Det hang hawaiiblomster rundt taket! Da jeg kom inn i hovedrommet ble det noe bedre. På tross av at hele greia ga et inntrykk av å prøve for hardt, var det litt artig likevel. De hadde ikke greie på vegetarmat, og jeg endte opp med tidenes kjedeligste og mest smakløse salat. Det hang bilder på veggene, av Marilyn Monroe, Audrey Hepburn og alle de andre finfine. Elvis var stilt ut her og der, Betty Boop stod bak baren, og en gjeng menn i militæruniformer forsøkte å imponere servitøren. Innerst i lokalet var det en butikk, med mange rare og artige gjenstander. Egentlig hadde jeg lyst på The Beatles Trivial Pursuit, men innså umiddelbart at jeg ikke ville hatt noen å spille med. Venninnene mine liker godt Trivial Pursuit. The Beatles, er dessverre ikke like populært. Jeg endte opp med å kjøpe et serveringsbrett med Audrey Hepburn som motiv, og et par postkort av Marilyn Monroe og Audrey Hepburn. Jeg vet ikke helt om jeg anbefaler Peggy Sue´s eller ikke, men for all del, det var artig å gå innom. Det var litt for "over the top", klasseløst og amerikansk for min del. Om en kjører forbi kan en godt stikke innom i et kvarter, men det er ikke verd å kjøre land og strand for å komme dit.  

LAS VEGAS #2: Bought & Sold

 



Følgende dag i Las Vegas startet dagen med dagen på Bellagios café ved bassengkanten, hvor frøken "forever alone" bestilte bord for én. Egentlig skulle jeg bare ha en ettertraktet kaffe, men når den hyggelige kelneren tilbyr drinker kunne jeg ikke takke nei. Så da ble det også en Pina Colada. Det er aldri for tidlig med drinker når en ferierer. Videre var de naturligvis interesserte i å servere ordentlig frokost, men etter å ha hørt så mye negativt om vegetarmat i Vegas var menyen meget skremmende. Serviceinnstilt som damen var, var det ikke noe problem å lage noe, og jeg kunne til og med få vegansk mat om ønskelig. Jeg ble blant annet tilbydd en slags gresk rett, med frityrstekte pitabrød. "Det skal være sunnere en pomfri, eh, tror jeg da...".




Mens pappa fønet håret og Meikel våknet til live, gikk mamma og jeg innom Planet Hollywood, hvor det skulle være en "by inni hotellet". Ble ikke videre imponert, men det var finslig å finne en ny Betty Page-butikk, og møte på disse to krabatene utenfor. Jeg var nødt til å ta bilde med dem. Gjennom den siste tiden med Grevlingen i taket, har det gått litt i prat om Star Wars. 

The Attic skulle være en finfin vintagebutikk i Vegas, og etter å ha vandret på kjøpesenter uten personlighet, hvor jeg har handlet overdoser av leppestifter fra MAC, strømpebukser fra Forever 21, og andre pusseligheter, var det på tide å dra på skattejakt. Vegas måtte helt klart være stedet for å finne tidenes skatten. Dessverre var butikken stengt på en søndag, så vi gikk heller til Gold & Silver. Gold & Silver oppdaget jeg på programmet om butikken og ble spesielt fascinert over dødsklokken og flyet butikken en gang tok in. Det var kø utenfor butikken, som stort sett bestod av en motorsykkelgjeng og turister. Det er kult å ha vært innom, selv om det var litt skuffende. Egentlig var jeg mer imponert av den gule veggen på en bygning jeg oppdaget da jeg stod i køen. 



Etter å ha trasket opp og ned på stripa, var det godt å komme litt utenfor galskapen og menneskemassene. Vi spaserte litt rundt, forbi sjuskete motell og strippeklubber, steder hvor folk kunne gifte seg, vegger med graffiti, i tillegg til en meget ekkel utstilling. På en parkeringsplass, lignende en lekeplass, under et skilt med "NUDE" var det stilt ut skremmende sexdukker, og jeg ble egentlig litt satt ut. Alt er lov i Vegas. Kvelden ble brukt på The Mirage, hvor skunken og jeg så "Love" av Cirque Du Solei. Det var virkelig imponerende!

 

LAS VEGAS #1: Gold Rush

If I must then I will let it be known
Belleruche







 

Det skulle ikke så mye til for å snu døgnet og være synkronisert med Las Vegas. Reisen var relativt behagelig, på tross av at halve menigheten tydeligvis skulle på et slags sangtreff i Chicago. Jeg fikk til og med sett Hodejegerne på flyet. I Las Vegas overnattet vi på Bellagio. I forkant hadde vi hørt at vi ville bli overveldet av hotellets dekorasjoner og hele greia med "alt er stort i Amerika". Vi fikk høre at vi ville snu oss gapende rundt når vi først befant oss i stripa. Ingen i reisefølge måpte av begeistring, selv om det var flott var det ikke "wow, så fantastisk!". Vi er kanskje litt vanskelige, og vi lar oss ikke lett imponere (i hvert fall ikke av de typiske tingene). Hotellet var nydelig, men alle sommerfuglene og dekorasjonene var litt for voldsomme for min smak. I Vegas finnes det ikke grenser for hva folk får lov å sette opp, og det er egentlig litt stilig. Det er virkelig et godt bilde på at vi lever i en syk verden. Ingenting passer sammen, folket på stripa består (ikke overraskende nok) stort sett av turister som ikke kan kle seg, men likevel skal det være så flott, eksklusivt og prektig. 

Første morgen i Vegas utviklet jeg en stor allergisk reaksjon. Allerede før jeg forlot hotellrommet kjente jeg denne dagen ville bli vanskelig. Da jeg sto i heisen kunne jeg ikke kontrollere tårene, og verken jeg eller hun som falt i heisen så ut til å ha det helt bra. Typisk Vegas, drama, tårer og sjangling før klokken er 11 på morgenen. De første mistenkte var alle plantene. At alt er kunstig i Amerika er ikke tilfellet. Hotellet fråtset i blomster og trær i alle mulige eksotiske sorter, både innendørs og utendørs. Men det var likevel merkelig at jeg skulle få reaksjonen allerede på hotellrommet? Det viste seg at solkremen var den skyldige. Jeg som skulle vær godt forberedt og smøret meg generøst med solfaktor 50, en solkrem beregnet for spebarn som mamma hadde handlet på apoteket etter anbefalinger om at denne ville passe en så allergisk person som meg selv. Jeg fikk heller fortsette turen uten solkrem... Hurra!

Det ble mojito til frokost. Handling på Betty Page, hvor jeg fant tidenes fineste koffert (!) og en søt rød badedrakt. Selv om jeg ikke er spesielt glad i verken bading eller soling, så ser jeg virkelig frem til å ta den i bruk om et par måneder når jeg reiser på nye eventyr i Amerika. Jeg kunne tydeligvis ikke bare leve på mojito, og jakten etter mat var i gang. I følge reisetips ville det bli en utfordring å finne mat for vegetarianere i Las Vegas. Folk var stort sett preget ignoranse, og en måtte virkelig ikke anta at vanlig ris eller margarita pizza var egnet for vegetarianere. Heldigvis hadde pappa forberedt seg på problemer, og tatt med seg et skattekart over spisesteder hvor det var trygt å få i seg mat. Vi endte opp på Red Velvet Cafe, som serverte deilig økologisk mat og tidenes beste lemonade. Jeg likte stedet så godt (på tross av at den ligger på et kjøpesenter, som det tok over en halvtime å gå til), at jeg nektet å spise andre steder. Jeg er ikke vanskelig jeg. Det er Vegas som gjør det vanskelig. Ps. Kjære Lerkefugl. Du trenger ikke å bekymre deg for mye. Treasure Island ligger to minutter unna, og dette er en av de få stedene jeg går med på å spise, hvor de også serverer kjøtt. 

 

FUCK MY LIFE

Patience shadow. 

Yeah Yeah Yeahs


Tidligere var jeg begeistret for flyplasser. Flyplasser er på mange måter grensesprengende, og det er litt småsykt å tenke på at alle menneskene som befinner seg der, vil om litt være spredt over hele verden. Mens noen drar på tvers av landet for å få med seg "we love the '90s", reiser andre hjem fra speidertreff, hytteferie eller skitur. Noen har besøkt familien, andre drar på familieturer, konserter, eventyrreiser, spionoppdrag, charterturer og forretningsreise. Det er ikke totalt uinteressant å studere folk og forestille seg hvor de skal og hva de vil gjøre der. Det er en fin stemning. Folk er glade for å komme seg bort, selv om enkelte nervøse førstegangspassasjerer har studert lista "hvordan komme seg igjennom sikkerhetskontrollen" litt for alvorlig. Det er litt underholdende og se hvor stresset folk blir når det piper, og jeg lurer alltid på hva de har funnet mistenkelig i håndbagasjen som står åpen.

Så flyttet jeg til England, og er alt for ofte på flyplasser.  Ofte nok til at alle menneskemassene driver meg vanvidd. Det finnes virkelig mange irriterende mennesker, som aldri burde fått tillatelse til å reise uten et innføringskurs i hvordan en skal oppføre seg på reisen. La oss ta tidenes mest irriterende vinduspassasjer fra den siste flyturen. Vedkommende, en blodharry og ufordragelig kvinneskikkelse av ymse karakter, presterte noe som må være verdensrekord i toalettbesøk. I tillegg satt det i setet og drakk øl fra tax free, i tillegg til en plastikkflaske brennevin. Det luktet vondt, og jeg prøvde så godt jeg kunne å beholde maska og ikke rynke for åpenbart med nesa. Klasseløst. Jeg satte inn alle ressurser for å holde munn, og ikke himle med øynene når vedkommende trengte seg forbi nok en gang. Jeg tror nesten jeg klarte det. Egentlig ville jeg ta en ordentlig "Benson". Det ville vært forståelig, vedkommende kunne irritert en stein. I tillegg ble en Acer plassert mellom oss, som hun ikke pakket bort under landing i tillegg til å velte seg rundt som en dvergflodhest i et gummibasseng uten å ha på setebeltet. OCDOCDOCDOCD! Vedkommende har det sikkert ikke så lett. For all del, vedkommende kan virkelig ikke ha det lett! Men det var faen ikke lett å sitte ved midtgangen når en nok en gang prøver å trenge seg forbi, under landing, nesten før hjula har berørt bakken! Da virket ikke innføringskurset som et dumt tiltak.

Ja, jeg er bitter. Det som skulle bli en kort tur, ble plutselig over tre timer lengre enn planlagt. Vedkommende havnet ved min side. Bagasjen ville heller ta turen til Oslo. Tog til Lancaster skulle også bli et problem. Direktetog var utelukket. Kom meg ikke lenger enn til gettoen, Preson. Så ble det en lang taxitur. Fml. Dette er ikke en bra start på semesteret. En ting er sikkert, "karma is a bitch". Forhåpentligvis har jeg brukt opp ulykken for en stund, og går gode tider i møte. Jeg er optimistisk. Våger virkelig ikke tenke på hva mer som kan gå rett til helvete, eksamen for eksempel. 

HELLO ENGLAND (Well, It´s a dull life)

Well, it's a dull life

It's a dull life

It's a dull life

It's a dark place
Yeah Yeah Yeahs


Det har alt gått tre uker. Tre uker siden jeg leverte diverse skolearbeid av ymse karakter, og siden vi tok en prøveeksamen i biopsychology nesten hele klassen strøk på. Det er også tre uker siden jeg har hatt besøk av Vaskebjørnen, og siden jeg har sett Grevlingen i taket på leiligheten. Tre uker har snart passert siden jeg dro fra Dogville, og det er like lang tid siden jeg har gjort noe skolearbeid. Eksamen nærmer seg med fanden hakk i hel, og jeg frykter for at det blir nok en stormfull vals. Heldigvis har jeg opplevd litt av hvert i påskeferien. Las Vegas, Santa Monica, Hard Rock, San Diego har bydd opp til festligheter i Amerika, mens Bøker og Børst virkelig er min favorittkavaler. Det finnes ikke noe bedre å prøvesmake øl av en eksotisk karakter i godt selskap. Det er heller ikke ille når Betty Boop tar deg med på en kul bar du aldri har besøkt tidligere, og du møter på selveste Kristoffer Joner. Sukk. Det har vært en finfin påske. Takk for laget, og lykke til med siste innspurt før sommerferien. På gjensyn Rogaland. Hallo England.

BULLET IN YOUR HEAD

Ole Kristian: Du er faktisk sykt Lady Gaga du! :p
Meg: hmm, ka meine du med det Ole Kristian? :v
Ole Kristian: Eg meine du kler deg unikt og har stil! I like :D








Det ble en del mer handling i Amerika enn hva jeg hadde forventet. I Las Vegas vandret jeg stort sett rundt på kjøpesenter uten mål og mening. For å være en person som virkelig ikke liker handlesenter, var det relativt overraskende. På tross av jakt ble det ikke mye vintage eller skatter fra veldedighetsbutikker. Vintage ble byttet ut med Mac, Betty Page og lemonade fra The Red Velvet Café. Så kom vi tilfeldigvis forbi en veldedighetsbutikk i Santa Monica. Den inneholdt ikke mange godbiter, men jeg kom over tidenes styggeste kjolesak. Jeg var ikke lenge om å rive den til meg, og var med ett fast bestemt på å kjøpe den. Den ser direkte jævlig ut! Fargene er blå, rosa, grå og hvitt. Farger som virkelig ikke komplimenterer verken hverandre, mønsteret eller fasongen. Denne var perfekt.

Vurderte allerede før jeg kom ut av butikken, å bruke den på kvelden ute i Stavanger. Folk ville tro jeg var sprø. Venninnene mine ville trolig stemple meg som vanvittig og slippe meg av på nærmeste asyl. Jeg likte ideen. Dette plagget satte et standpunkt og symboliserte total avstand fra hva som anses moteriktig og fint. Kjolesaken er absolutt minimalt flatterende og direkte uattraktiv. Likevel er jeg overbevist om at jeg skulle klart å lurt noen på byen, om jeg hadde hatt interesser av det naturligvis. En  trenger ikke kle seg som alle andre, gå i de mest vulgære utkledningene, eller følge diverse oppskrifter av ymse karakterer på hva fisken finner attraktivt.

Selv om det hele startet som en spøk, en måte å vise fingen til døde fisker, har det gått opp for meg at jeg virkelig liker den. Har tatt den i bruk allerede. Selv om jeg fikk mange rare blikk i Amerika, var det også noen som kom bort til meg fortalte at den var råkul. Når jeg tenker meg om, fikk jeg mange tilbakemeldinger på alle utkledningene. Amerikanere er jo litt hyggelige da. 

Les mer i arkivet » Mai 2012 » April 2012 » Mars 2012
Chalten

Chalten

22, Strand

Velkommen til mafiarekruttering, her er det vodka, kalinka, rullett og kaviar kvar fredag. Det blir polka på den tradisjonelle måten, men det er ikkje rom for ein blindpassasjer. Du kan bli min venn, eg kan bli din - hvis det viser seg at du passer inn, uten prestasjoner som er kjøpt og betalt. Eg stille ingen krav til din karakter for det er ikkje stort du trenge forstå. Det er heller ikkje nødvendig å drikka vin som om det skulle vært bensin eller redda fem liv for sjøl å bli et krigsoffer. Dine ord må likevel vær fra hjerta, og dine tanker frie. Her er det kun eg som vett ka som skjer, det er bare eg så vett kva du har i vente og eg er din favoritt Kavalér. Nå er det din tur til spinne magasinet! Send et telegram til Victoria, chalten@live.co.uk

bloglovin
Autograph of Margaret Lockwood
.

Delikatessen

Maskineri

Prosessen

Di Grind

De Involverte

hits